søndag 15. mai 2011

Frihet i to hvite sko

- Copperfield, jeg er glad i deg.
Jeg hvisker det til hunden, der vi flyter av gårde i den milde kveldslufta. Han logrer meg på venstrehånda mens klørne tikker blidt mot asfalten, og nedoverbakken er så herlig å gå i.
Jeg konsentrerer meg, og prøver å ta innover meg alt sammen. Det er så mye lyd - så mye luft - så mye lukt. Jeg husker på å slappe av i skuldrene og blir varsomt trukket fremover etter selen til hunden min. Mot småfugler og elskelige naboer og biler i 30-sonen, hager med grillmat, varme trevegger og parfymen i skjerfet mitt. Alt vil meg vel, jeg trenger ikke se det. Øynene mine er igjen, og verden bak dem er langt fra svart; gult sollys og kjølige skygger leker seg nedover mot sentrum sammen med meg og hunden.

En venn av meg spurte om jeg ville komme og se på bacheloroppgaveutstillinga til klassen hans på Kunstforeninga. Det ville jeg gjerne, men tidligere i dag angra jeg og skulle ønske jeg bare kunne bli værende inne i den litt for varme leiligheta mi, sammen med et helt Internett av musikk og et kaos jeg sakte, sakte kunne skape orden i. Det var før jeg tok meg sammen og ble logisk.

Nå har jeg tatt på den nye vårjakken. Den matcher beigefargen til Copperfield og skaper en morsom illusjon om at jeg har midje. Jeg har småbohemsk kjoletunika under, og turkist skjerf. Jeg har til og med funnet Rayban-brillene mine. De hvite joggeskoene med fartsstriper i gullmaling langer ut under meg, og jeg føler meg fin.

Våren har gjort oppgaven min som rettferdig ledarhundsförare så mye lettere. Veiene og fortauene og innkjørslene; alt ser likt ut fra én dag til en annen, og jeg har kontroll. Jeg kan kjenne med foten at vi har stoppa på en fortauskant. Jeg kan høre en pappa trllle barnevognen stillferdig foran seg på minst tyve meters avstand. Jeg kan lukte at vi går forbi den butikken med rosebed utenfor. Så kan jeg vite når vi gjør feil, gjøre det om igjen til det blir riktig og fryde meg over oppvaktheten en stakkars inntørka gåseleversmule kan oppdrive i en labradors sinn. Det er trygt å gå her, og jeg har det fantastisk.

Etter å ha vekslet noen ord med gamle kjente jeg møter på min vei, og å ha sittet en stund på en benk og sett en fyr gjøre push-ups i gågata, går jeg på utstillingsåpning. Jeg er midt i alt; mellom kunstakademikere og publikum, og alle er glade, fordi utstillinga er så bra og åpninga har vært vellykket.  Til min tiltagende glede og forundring, går det an for meg å få så mye ut av både å dra hit og å være her uten at noen trenger å overtales til å være sammen med meg. Alle liker Copperfield. Ingen sier at de helst vil at jeg skal ta ham med og gå. De smiler til oss og ordner sånn at han får ligge i fred et sted mens jeg får en guided mini-tour inne blant alt det som unge, kloke folk har funnet i sitt eget liv, bearbeida og stilt ut. Kunstverkene er her, fine og virkelige og underlige. De er her for meg også. Delvis fordi de - mer eller mindre tilfeldig - er lagd slik at jeg kan se dem, og delvis fordi menneskene jeg møter er som rettferdigheten; vittige og uberegnelige og vennlige og omsorgsfulle (fra "Balansekunst" av Rohinton Mistry).

Senere på kvelden har jeg vært på driv også. Å være der, blant alle de muntre Græ-Præ-entusiastene, akkurat så lenge lydnivået var behagelig, bare tøyde kveldens rolige, blide følelser ut i det lengste. Helt til vi gikk hjem, mens nattelufta prikka oss i ansiktet. Full russ og en enslig, flink gatemusikant klang etter oss på vei opp bakkene igjen.

- Hold kant . . . gjesper jeg inn i håndflata, mens jeg tenker at dette blir et vakkert liv.





1 kommentar: