søndag 25. september 2011

Nøklene til kofferten

Jeg liker denne gamle og nye byen. Det finns så mange unnskyldninger for å smile her. Søstrene Grene-butikken, for eksempel, med alle 40-tallsprisene og de vennlige og høflige varedeklarasjonene. Jeg kunne nok ha lukta og lytta meg bort til den butikken, i en handlegate full av døråpninger.

-- Hadd du sånn koffert da du va lita pie, Kristin? spør en av yndlingstrønderne mine og trekker meg bort til ei hylle i den lille barneavdelinga. Og der står de! Bittesmå, forseggjorte kofferter med blå og rosa overflater og små metall-låser. Akkurat som den jeg hadde klinkekuler i. Jeg kikker henført og prøver å forsvare en anskaffelse med praktiske argumenter. Mislykkes. Så i stedet for å kjøpe en, tar jeg den bare med meg. Finner en hedersplass til den midt i hukommelsen og lar den stå på gløtt for å samle morsomme tanker.

Vi sitter oppe på Galleriet i et gammeldags konsertlokale. Det er varmt og lukter høytidelig, og jeg gratulerer meg selv med et par nye opplevelser. Kammermusikkfestival, Hagen-kvartetten og Frimurerlosjen. Ikke verst på én kveld. Jeg lurer litt på hva jeg skal forvente meg av en 90 minutters strykekonsert med fire numre, samtidig som jeg syns det er flaut at jeg er 22 år og ikke vet bedre. Jeg lurer på om folk kommer til å klappe på feil sted, sånn som musikklinjeelever og andre opplyste syns er så pinlig. Og så begynner de å spille.

Jeg tenker: dette var pent. Disse folka kan sine saker. De har tredveårsjubileum i år, de må kjenne hverandre godt. De er jo søsken. Brødre. Tenk å ha spilt så mye musikk sammen med broren sin, da gitt. Jeg spiller ikke så mye musikk sammen med mitt eget eksemplar av sorten. Men han har peiling på musikk, da. Han finner ofte fram sanger jeg oppdager at jeg liker. Og ler av. Sånn som nå nettopp da han posta den gamle Uncle Kracker-låta på Facebook. Den som fikk meg rett tilbake til en sommerdag for hundre år sida, med "Follow Me" på P3, støv som dansa i solskinnet og en gryende plan om å ymte frampå til mamma og pappa om at en Daim-is hadde vært på sin plass...
...mamma og pappa og broren min. Lørdag. 1995, kanskje. Å stå tidlig opp, løpe opp på lekeplassen og sitte på huskene og få stor fart. Sjinglefart. Sjingle på lillebroder'n. Løpe ned til kiosken og få lørdagsgodt i en gjennomsiktig, liten plastpose, som ble betalt av mamma som kom ruslende en stund etterpå. Og å ligge under kattelampa og Kardemommeby-himmelen og høre på kassett og spise rosa firkanter og toppris...
...akkurat dét har jeg snakka om i dag. Med chillikaffe og den kule dama. Som jeg avtalte å dra på UKA-åpninga sammen med...
...kanskje jeg må spørre en av dem jeg går i klasse med om han også skal være med? Han liker de som skal underholde, vi fryda oss over dem seinest i går etter kollokviegruppa...
...kollokviegruppa mi er nesten i kuleste laget å henge med, det går nesten på arbeidsmoralen løs. Det er jo sant. Jeg skulle lage en deal med en av studentene, snakka vi om i går -- det må jeg huske når jeg treffer ham i klassen på mandag...
...og på mandag må jeg få avtalt en dag å finne på noe med I., for det er så lenge siden vi har snakka ordentlig enda hun er den eneste jeg kjente i klassen før vi begynte. Det er alltid litt ekstra spennende når vi skal ha tak i hverandre blant alle studentene, for ingen av oss kan jo se hvor den andre er...
...husker den gangen jeg hadde PRYO-uker i Oslo og skulle besøke ei venninne som også er blind og som gikk på videregående den gangen; at jeg ble kjørt til skolen hennes, det morsomme øyeblikket der alle elevene holdt pusten og lurte på om vi kom til å finne hverandre, og hvor spennende det var for 9.klasseversjonen av meg å være i en klasse der alle var fire år eldre enn meg...
...Oslo-tur i mai i år, første gangen på venninnetur, et dobbeltrom med to enkeltsenger, men med et føkkings vindu som vendte rett inn mot dusjkabinettet. Vi holdt på å le oss i hjel. Og utvikla avhengighet til Deiligbegere og youtube-videoer og gatemusikanter. Det tenker jeg lenge på. Helt til en enslig fiolintone plutselig henger alene i lufta foran meg. Lys. Stille. Den piper.
..."Hør, jeg piper." Det mest hjerteskjærende sitatet jeg har hørt på lenge, lenge. Den gråtende fireåringen i beredskapshjem og moren hans. Den nydelige, sterke radioreportarsjen som noen heldigvis har kommet på å lage...
...tenk at jeg i løpet av de tre siste dagene har snakka om programmer i P2 med tre enkeltstående, utrulige mennesker, alle i 20-årene som meg selv. Da trenger jo ikke jeg å være en malplassert nerd selv om jeg syns Ekko og Radiodokumentaren og Språkteigen er kult å høre på...
...det er utrolig lenge siden jeg har følt meg som en malplassert nerd. Jeg tror nesten jeg har glemt hvordan det føles, gitt...
...man glemmer kanskje aldri hvordan ting føles. I psykologien har man jo fått høre en del om læring gjennom følesansen og hvor sterkt den kan sitte...
...herregud, så gøy det er å ha psykologi igjen. Så glad jeg er for at jeg går et studium hvor jeg allerede har 60 stp i det ene faget. Jeg trenger den faglige selvtilliten blant alt pensummet...
...pensum. Jeg mangler fortsatt kompendiet mitt! Dæven, flaks for meg at alle disse uforholdsvis gode og morsomme og åpenhjertige og interesserte folka har funnet meg, for vi leser pensum sammen...
..."Sammen". Shit, for en film. Sterke saker, gitt -- kanskje ikke det man velger å se sammen med sin da 13 år gamle kusine. Men det er en av de ganske få aleine-kveldene vi har hatt, og det er sinnssykt at vi ikke har flere. Hele tida. Familie, ass...

Sånn bare fortsetter og fortsetter og fortsetter det, helt til jeg til slutt har sittet i 90 minutter og tenkt. Spennende, vennlige, takknemlige tanker. Rosebladtonene fra buer og strenger har slynga seg opp fra scenen, mellom de musikalske og pyntede tilhørerne, opp langs den lysforgylte veggen med KAMMERMUSIKK ER : på, langs de merkelige skinnstolryggene i Galleriet, forbi den fine, russiske naboen min og den smilende, oppriktige kompisen hennes og inn i topplokket på uvitende og kanskje likevel bittebittebittelitt malplasserte meg, der de har funnet en lås og åpna. Tankene bare svevde og dalte litt først, som støv i solskinn, før de bare trilla og velta  utover hele loftet -- kollbøtter og svirring og et lydløst rabalder. Og alt jeg kunne gjøre, var å sitte der og ta det inn.

Ingen har klappa i pausene mellom to...eh. Satser? Men hostinga sparer alle til de små kunstpausene, og da blir det enda mer å smile av for meg. De to jeg tilfeldigvis har fått tilbringe denne septemberlørdagen sammen med, er så genuint greie. Er alle jeg møter sånn for tida? Hvorfor er det så mye gæærnt i verden da, liksom?

På slutten er applausen så høy, kraftig, beskyttende, rungende. Strykerne fortjener all takknemlighet som formidles kan fordi de vil stå her. Stå og titte inn i publikum og spille for oss. Meg. Takk, kvartett. Takk naboer. Takk impuls. Det finns så mange måter å høre musikk på. Man kan sitte på bussen og fortvilt forsøke å la være å vise all rytmen som strømmer gjennom kroppen. Men kan leite til man finner ut hvordan man spiller de nyeste favoritt-sangene sine, aleine i ei leilighet. Eller så kan man visst bare sitte der og la noen andre passe på. La noen andre lage musikken. La noen andre holde rytmen. Som forresten ikke er noen vanlig, forutsigbar, kjedelig rytme. Akkurat som det ikke er noen vanlige, forutsigbare, kjedelige tanker som følger med klatrerose-tonene fra fiolinen, eller de stille elvestrykene fra cello'en. Der alt bare fortsetter, bare flyter, bare gjør meg litt mer gjennomtenkt for hvert øyeblikk.

 Bak all applausen på slutten, er det bare så vidt jeg selv kan høre at koffertlokket klikker stille igjen. Jeg håper jeg klarer å åpne den igjen snart, nok til at flere snurrepiperier kommer seg oppi. For det må være noe der i tilfelle det blir en neste gang. Det blir nok antagelig det.




4 kommentarer:

  1. Å fy søøøøøren!!!! Så vakkert <3 Leter fortvila etter noe glupt å si, men det er jaggu ikke lett.....
    Anna enn at VI SKAL DRA PÅ NERDEKONSERTER SAMMEN! :-D :-D

    SvarSlett
  2. Jeg har prøvd mange ganger å legge inn kommentar, men det gåår ikke... Uansett, søstrene Grene ruler (vi må kjøpe noe til badet ditt der!). Også har de digg godis. Gleder meg til du skal vise meg byen:)Kanskje vi kan dra på impro-teater på søndagen (UKA)? Pipz...

    SvarSlett
  3. Svar på kommentaren din:


    Åh, tusen takk! :D

    Jeg har alltid vært tvunget til å tenke og finne løsninger selv, ettersom hjelpeapparatet ikke akkurat bidro på det punktet og jeg ikke hadde noen å snakke med når jeg var liten. Men på grunn av det har jeg også blitt veldig mye sterkere og flinkere til å ordne opp i ting selv :) Alle løsninger og strategier jeg finner frem til underveis gjør det lettere for meg å leve, og det at jeg finner dem selv gjør at jeg også kan stole på dem og vite at de fungerer.

    Lykke til med studiene dine!

    SvarSlett
  4. Hehe, disse kommentarene har jeg ikke sett før. Jeg liker dere!

    SvarSlett